Ifølge Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) kan så mye som 90 000 tonn farlig avfall være på avveie i Norge. Myndighetene vet ikke hvor dette befinner seg. Denne avfallsmengden inneholder miljøgifter som er farlig for mennesker, dyr og natur.
Mye skyldes aktører som ikke følger reglene for avfallshåndtering. Bedrifter som istedenfor å sende avfallet til egnede mottak, lar det flyte. På fyllingen eller andre steder. Det må det bli en slutt på. Da trenger vi nye virkemidler. For dagens virkemidler ser ikke ut til å bedre situasjonen.
Vi mener den nye stortingsmeldingen må legge til rette for at tilsynsmyndighetene, det vil si Klif og fylkesmannens miljøvernavdeling, skal sanksjonere virksomheter som bryter reglene. Mattilsynet stenger uhygieniske restaurantkjøkken. Skjenkebevillinger inndras ved brudd på reglene. Byggeplasser kan stenges når stillaset ikke er riktig montert. Og er en så uheldig at en parkerer bilen halvmeter for nært et veikryss, får en bot. Men innenfor miljøreguleringen, i tilfeller det beviselig har forekommet forurensing med fare for at vi kan bli påført alvorlige helseskader, der veiledes det.
Miljøsyndere blir møtt med smil og veiledning. Det fungerer dårlig i praksis, fordi det ofte er gjengangere blant dem som ikke følger reglene. Ofte er det ingen nevneverdige tegn til forbedring over tid. Og da myndighetene trolig ikke får bevilget mer penger til sin myndighetskontroll, må det i fremtiden legges større vekt på kvalitet og konsekvens i myndighetsoppfølgingen.
Fremtidens myndighetskontroll må konstrueres slik at grove avvik får konsekvenser for den ansvarlige bedrift. Det avgjørende er at tilsynsmyndighetene blir utstyrt med virkemidler som både står i forhold til graden av alvor og som sørger for de ønskede forbedringene. Og sist, men ikke minst, at myndighetene har mot og vilje til å følge opp sitt eget lovverk.
Til nå har miljømyndighetene hatt muligheten til å varsle tvangsmulkt. I realiteten har dette liten effekt. Vi i RENAS ser det hver dag. Noen virksomheter spekulerer i dette. Om de kan spare penger på ikke å følge regelverket, følger de ikke regelverket. Fordi det ikke får reelle konsekvenser. Ved varsel om tvangsmulkt ser vi at bedrifter strammer inn håndteringen innen tidsfristen, men slakker på rutinene umiddelbart etterpå. Derfor trenger vi regelverk og virkemidler som innebærer faktiske og umiddelbare konsekvenser, og i så måte er økonomisk konsekvenser det mest effektive. Den nye stortingsmeldingen må ta tak i dette.
For dagens lovreguleringer er i seg selv gode. Så lenge de blir fulgt. Produsentansvar, avfallsinnsamling og sluttdisponering av avfall behandles fornuftig i de eksisterende lovtekstene. Det er praktiseringen som er problemet. En praksis som er i ferd med å undergrave hele reguleringsinnsatsen. Fordi mye av miljømyndighetenes tid går med på å følge opp dem som ikke retter seg etter kravene.
Dette er skattebetalernes penger. Med større og mer direkte handlingsrom, fastere og mer konsekvente metoder og sanksjonsmuligheter, kunne disse midlene gått til andre, mer verdiskapende og fremtidsrettet aktiviteter for å videreutvikle ordningene.
I stedet klarer en ikke å forhindre at tonnevis av miljøgifter flyter ukontrollert i våre omgivelser. Det handler om miljøet og menneskene som lever i det. Derfor håper vi at avfallspolitikken fremover vil gi tilsynsmyndighetene en skarpere og mer effektiv verktøykasse for oppfyllelse av lovverket, og at myndighetene selv ikke er med på å undergrave sin egen lovregulering.
Les også miljø- og utviklingsminister Eriks Solheims svarinnlegg som ble publisert i Dagsavisen onsdag 18. januar.