Tenk deg en trailerrekke fra Oslo til Trondheim – 30 000 trailere stappfulle av elektronisk avfall. Dette har RENAS samlet inn de siste 12 årene. 550 000 tonn elektroavfall, som har spart norsk natur for utslipp av 20 tonn kvikksølv, 270 tonn bly og 400 tonn plast med bromerte flammehemmere.
Daglig fører vi en kamp mot miljøgiftene i elektroniske duppeditter. Jeg har i en artikkel i Dagsavisen (9/1) etterlyst mer potente myndigheter og mindre snillisme hos Klif og Miljøverndepartementet. Det ville gjort miljøkampen lettere.
Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim oppfordrer i sitt tilsvar (18/1) til fortsatt konstruktiv dialog mellom partene. Han understreker at avfall på avveie vil bli et sentralt tema i den kommende stortingsmeldingen, og at miljøsynderes skal tas. Dette er oppløftende. Videre skriver Solheim at han alltid er åpen for forslag til hvordan systemet kan gjøres bedre. Jeg benytter sjansen.
Utfordringen med dagens retursystem er at avfallsberegningene er basert på tall delvis fra 2004, men i all hovedsak fra 1996. Det er vel mer enn god grunn til å tro at forbruksmønsteret, og ikke minst avfallsmengden, innen elektriske og elektroniske (EE-) produkter har endret seg radikalt de siste 16 årene.
Det sies ofte at vi i Norge er flinke til å samle inn EE-produkter. Det er riktig når vi sammenligner oss med andre land. Men hvor gode vi er, er det er ingen som har oversikt over. Miljømyndighetene har ved flere anledninger presisert at arbeidet med EE-avfall og miljøgifter er av høy prioritet. Men det synes ikke som om myndighetene er interessert i å skaffe seg oversikt over hvor gode vi er på dette området.
Allerede i 2009 sendte RENAS et brev til Miljøverndepartementet hvor vi utrykte bekymring over at beregningen av den totale mengden EE-avfall ikke holder mål. Vi ba på dette grunnlaget myndighetene om å initiere et prosjekt for å skaffe en bedre oversikt over de faktiske avfallsmengder. Vi signaliserte samtidig at vi var innstilt på å dekke vår andel av kostnadene i en slik utredning. Men det må være myndighetene som må signalisere at det er viktig, og på dette grunnlaget initiere et slikt utredningsprosjekt.
Miljøverndepartementet svarte at de ikke ønsket å sette fokus på dette området, men «fant det riktig at arbeidet med å oppdatere dette tallet gjennomføres og dekkes av bransjen selv».
Vi mener at det må være i myndighetenes interesse å ha kunnskap om den korrekte innsamlingsgraden på et fagområde som de selv sier er høyt prioritert. Solheim må derfor ta på seg den gule ledertrøyen og sørge for å lede avfallsbransjen mot nye mål.
Jeg håper at avfallsmeldingen vil sette skapet på plass: For det første må miljømyndighetene bidra til å få på bordet eksakte beregninger over den totale mengden EE-avfall som oppstår hvert år i Norge. For det andre må aktører som ikke følger reglene for avfallshåndtering få svi. Ikke bli møtt av skuldertrekk og veiledning av myndighetene. Det er mange bedrifter som istedenfor å sende avfallet til egnede mottak, lar det flyte. På fyllingen eller andre steder. Det må det bli en slutt på. Vi trenger mindre silkehansker fra miljømyndighetene – og mer slåsshansker.
Les miljø- og utviklingsminister Erik Solheims innlegg i Dagsavisen den 18. januar.
Les Gunnar Murvolds innlegg i Dagsavisen 9. januar.